Jeg følte noe først på side 47. Det er bedre enn Howards End av E.M Forster, hvor jeg først følte noe på side 146, men det hjelper ikke så mye når hun skuffer sånn. Dette er mitt første møte med Virginia, jeg trodde hun var litt mer awesomesauce. Alle de kvinnelige karakterene man kommer i hodet på (Clarissa Dalloway + Rezia først og fremst) er dritkjedelige. Septimus Smith og Peter Walsh er de mest spennende, de har tanker som passer til stream of conciousness. Om tankene dine går fra gamle kjærester til nye kjærester til hvor lei deg du er til den fine kjolen din, så passer ikke tankene dine til SOC. Sorryborry. Jeg ble lei meg da Septimus døde, jeg liker at det ikke var noe sentimentalitet, men det kunne vært gjort så mye mer ut av. Patos er bra i små til middels porsjoner. Jeg vil gjerne huske boka etterpå. Beklager, Virgina, dette er ikke en sjelsettende opplevelse. Jeg hadde bare sympati med Mrs Dalloway da hun tenkte at festen hennes kom til å floppe.
Gråt jeg: Nei
Lo jeg: Nei
Kastet jeg den i veggen: nei
Har den gjort noe med meg: jeg vil bli som Sally Seton.
Jeg følte noe på side: 47
Terningkast: 4
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar