Recap (fordi det er crime med norsk)

1: 1984, George Orwell

Gråt jeg: noe hysterisk
Lo jeg: nei
Kastet jeg den i veggen: nei.
Fikk jeg varige mén av den: matte har blitt enda eklere enn før. Jeg er mindre glad i sammensatte ord.
Jeg følte noe på side: fire, omtrent.

En utrolig sterk fortelling, men han er ingen Oscar Wilde. ”De likte hverandre. De ble shæshter. Det var vanskelig. De ble tatt.” Veldig minimalistisk. Litt kjedelig språk, Orwell, men du gjør opp for det med pur NASTY. Skal du skrive skrekk, les Orwell. Og Dahl, selvsagt. Hovedpersonene snakker hele tiden om at de kommer til å bli tatt, leseren venter sammen med dem. Da han ekle sier ”du vet hva som er på rom 101” tror du at det blir mer spennende om du ikke får vite det. Så får du vite det, og det er enda verre. To pluss to er fire, for faen.

2: Lingering in a Silk Shirt, Walta Borawski
3: Mrs Dalloway, Virginia Woolf

4: Peer Gynt, Henrik Ibsen

For å være helt ærlig, så synes jeg ikke den er så bra. Den glimter til (bukkerittet, bøygen, Anitra, vitenskapsmannen, løken), selvfølgelig, det er jo Ibsen. Titus av Mozart var bra fordi det var Mozart, opera er fortsatt irriterende. Jeg hørte den på lydbok, stemmene var veldig anmassende. De får i hvert fall frem hvor slem Peer kan være, men må ALT være like INTENST hele TIDEN?

Gråt jeg: Nei
Lo jeg: Litt
Kastet jeg den i veggen: Litt vanskelig. Fikk lyst til å slå skuespillerne innimellom, men det er jo ikke Ibsens feil.
Fikk jeg varige mén av den: Vel, pappa siterer Peer Gynt for å få meg til å drikke tran…
Jeg følte noe: Kap. 19
Terningkast: 4-